Dag èn av tre i Salar de Uyuni i Bolivia.
.
Butleren på Hotel Eldorado i La Paz sentrum var lett den kuleste kisen i gata, kanskje 1.50 høy og nesten like bred. Iført sin brune uniform sprada han ut på gata, den ene store hovedgata i byen, hilste til høyre og venstre og fikset en taxi til Magne og meg som sto pakket og klare for turen videre til Salar de Uyuni. Hombre butler sjekka om vi godtok prisen på 20 bolivianske, og hjalp oss ut med tinga våre.
Taxisjåføren måtte dobbeltsjekke litt, men kjørte oss trygt fram til kontoret til Todo Turismo. Der veide vi inn bagasjen vår og gikk opp og satt oss med en haug andre som skulle på nattbussen til en av Bolivias beste attraksjoner: Det fantastiske naturlandskapet i Salar de Uyuni. På norsk: Saltsjøen. Heldigvis var det wi-fi på kontoret, for bussen var godt over en time forsinka. Det er ikke bare i Afrika de har sin egen tid, tydeligvis.
Etter litt flymat og et par episoder med Big Bang Theory på bussens tv, var det på tide å lene setene bakover, fikse fotskammelen og slå seg til ro for natta. Over 500 km, hvorav 180 på seriøst humpete vei, seinere sto vi opp i den lille «byen» som er utfartsstedet til Solar de Uyuni. Jeg prøvde å gå på do (på bussen) i løpet av de siste 180 km, og ble slengt fram og tilbake, godt det var håndtak der inne for å si det sånn.
Magne og jeg kom i safaribil med Jano fra Slovika, som reiste med samboeren sin David fra Brighton i England, og Noelle (77) fra Frankrike. Sjåføren vår presenterte seg som «Ronald, like McDonald», og var høst og oppvokst i Uyuni. I de tre andre bilene var det stort sett folk fra Australia, New Zealand og USA, i alderen 20-30-ish. Pluss et ungt kjærestepar fra Danmark. Magne mente vi hadde havnet i oldisbilen.
Det viste seg å være en bra bil. Jano skravla konstant, kanskje mest med meg, og alle likte å ta bilder av de utrolige stedene vi så. David var redigerer for en bank, og hadde tidligere jobbet som økonomijournalist i Financial Times. Jano var flyvert. Noel jobber som frivillig i La Paz, og er pensjonert universitetsprofessor i political science. Gutta boys hadde også tatt sluttpakker (som oss), så det viste seg at alle i bilen, unntatt Ronald, var arbeidsløse.
Nok om det, første stopp var en landsby med hus kun laget av salt. Her var det linjet opp kramboder med suvenirer av … salt, og diverse ullplagg. Jeg kjøpte en caps for å holde ut den intense sola. Ellers var besøktet på saltfabrikken (et lite skur med en bestefar inni) ganske kjedelig.
Det skulle bare bli bedre.
Her kommer saltet fra. De lager sånne små hauger, som tørker ut. Så fraktes haugene inn til landsbyen der de behandles og blir til for eksempel bordsalt. Hvis man skraper i overflaten kommer det fram vann, det fordufter og så er det salt igjen. Når det er regntid blir det en sinnsykt kul effekt her, søk på nett og se selv.
Vi kjørte videre. Midt i ingenting stoppet vi, på stedet for synsbedrag. Ronald plukket fram kjæledyret sitt, stilte oss opp og ba oss løpe:
Etter det prøvde vi litt av hvert, og aussie-jentene i den andre bilen prøvde alt og litt til.
Her er det David som fotograferer Jano.
Det var også stilig bare å ta bilder av formasjonene på bakken. Som Noelle bemerket: «Du ville ikke klart å lage det om du prøvde en gang. Naturen er enestående.» Det øverste laget er salt, og det er skikkelig hardt og vondt å sitte og ta på, men hva gjør man ikke for å få de beste bildene?!
Vi klartret ombord og Ronald satt bilen i high gear. Foran oss var en evighet med månelandskap og i horisonten så det ut som fjellene der framme svevde, på grunn av refleksjonen fra saltsjøen. Plutselig dyttet Magne meg i siden og jeg så opp fra boka mi. Da så jeg rett inn i en skog av kaktuser.
Vi fulgte stien og gikk opp på toppen. Sakte og med mange pauser på grunn av høyden. Her var på rundt 4000 moh. Hodepine, hjertebank og svimmelhet kommer fort, gitt. (Å ha noe søtt i lomma til enhver tid er et godt tips.) Utsikten var helt utrolig. Og så stille.
Veien gikk videre inn i evigheten og forbi et par små landsbyer.
Cirka 20 familier bor visstnok et sånt sted. Alle er lama-bønder. Ikke skjønner jeg hvordan de kan leve her ute. Men, uansett hvor de snur seg har de i det minste nydelige omgivelser. Hostellet vi sov den første natta var også bygget av salt. Gulvet var steiner.
Suppe, kjøtt- og grønnsaksform og eplekake. En liten øl og så natta. Magne kjente høyden og var ikke i form. Et par av de andre ble sittende og leke Mafia – og hadde vi ikke vært så påvirket av høyden hadde vi nok blitt med.
Legg igjen en kommentar