AzGeoArm, del 1 av 3: Georgia hadde stått på ønskelista vår en god stund. Og da det dukket opp en mulighet for å få forenklet visum til nabolandet Azerbaijan, var tida endelig inne. Magne og jeg kasta oss rundt og booka tvilsomme flybilletter over en lav sko.
Denne turen ble rett og slett første del av en innholdsrik reisesommerferie. Avreise var kvelden 22. juni 2015 og første reisemål var Baku, hovedstaden i Aserbajdsjan (norsk skrivemåte). Vi skulle innom både Georgia og en svipptur til Armenia før det bar tilbake til Norge igjen.
Les om Georgia-delen her: Link kommer!
Les om Armenia-delen her: «Veien blir til mens man reiser»
Men, som sagt, først Baku:
Vanligvis er det en ganske tidkrevende prosess å få visum til diktaturet Aserbajdsjan, blant annet fordi nærmeste ambassade ligger i Stockholm. Men i forbindelse med at landet arrangerte European Games, det første av sitt slag, kunne tilreisende med billetter til lekene få forenklet visum på grensa.
En av turistattraksjonene i Baku: Flaming Towers.
Det var likevel litt som måtte fikses på forhånd – som å fylle ut søknadsskjema på nett, printe ut billetter og flybilletter – og vi i familien Bredoksen er som kjent ikke ute i god tid. Denne gangen var det enda litt mer hastverk enn vanlig, med siste arbeidsdag før ferien samme dag som flyet gikk fra Gardermoen på kvelden. Så det var bare litt flaks at Magne dro med seg et par passbilder av Carina som lå slengende i gangen hjemme (fra da vi søkte om visum til Russland). Og helt riktig: Passbilder måtte vi ha klare når vi gikk av flyet for å få komme inn i landet.
Det sto svart på hvitt da Carina leste over visumreglene en siste gang på vei til Gardermoen. Flaks igjen at det finnes fotobokser på Gardermoen, da (ikke sant, Magne?).
Vel framme på den splitter nye, superfancy hovedflyplassen i Baku (diktatorer har av en eller annen grunn mye penger å bruke på sånt), gjorde vi oss klare for det vi regnet med kom til å bli en grundig visum-prosess. Men neida, vi hadde ikke engang fylt ut skjemaene som lå klare før vi ble vinket til disken av den ene av de fire, fem folka som sto og hang der.
Slik så kafeene ut inne på flyplassen i Baku
Det var visst ikke så farlig om vi hadde fylt ut skjemaet ferdig. Har dere billetter til European Games? Ja, skal finne dem fram her. Ikke så farlig det heller. Magne fisket fram passbildene og skulle til å prøve og lime de fast på skjemaet. Men gjett hva, ikke så farlig det heller. Men topp at vi hadde med bilder, assa.
Baku var flott. Flotte bygninger, flotte kvartal. Flott havnepromenade. Flott fontenetorg, omkranset med fristende butikker. Og selvsagt en McDonalds.
Fountain Square, Baku (Azerbaijan)
Fountain Square, Baku (Azerbaijan)
Fountain Square, Baku (Azerbaijan). Byggingen er forresten fordi de skulle sette opp en slags øvelse i European Games der dagen etter. Noe trampolinegreier, muligens.
Overalt var det hjelpsomme European Games-ansatte/frivillige/arbeidere som viste deg hvordan du skulle kjøpe billett på t-banen (veldig enkelt), og pekte deg i riktig retning hvis du dristet deg til å kikke ned på et kart. De delte ut vannflasker, klistremerker og jeg-vet-ikke-hva.
Merkelig å tenke på at landet er et tvers igjennom diktatur som styrer med jernhånd, og fra hva uavhengig presse har rapportert om: at en stor del av de flotte bygningene i Baku er tomme skall, og at ingen verken bor eller jobber inni dem. Det ser jo så fint ut på overflaten.
Første test: Finn hotellet
Vi hadde booket hotell i gamlebyen. Den var som gamlebyer skal være: Snirklete, små steinbelagte gater og koselig, historisk arketektur. Akkurat idet vi tenkte at nå har vi i hvert fall gått feil, rundet vi et hjørne og der var inngangen til hotellet.
Kart- og finne-fram-ansvarlig Magne hadde nok en gang gjort en strålende jobb.
Baku Old City, Azerbaijan. Magne viser vei, som vanlig.
Hotellet, med det passende navnet Old City Inn, var superkoselig, med en fin bakgård med planter og stasj, og rommet var digert og deilig.
Hotel Old City Inn, Baku (Azerbaijan). Magne poserer (u)frivillig.
Ingen tid å miste
Vi hadde bare en ettermiddag og kveld, og en formiddag og middag i Baku, så vi kunne ikke bli værende på hotellet. Vi var passe skrubbsultne, så første oppgave: Finn mat!
Vi rusla rundt i gamlebyen på jakt etter noe passende, men det var visst tidlig for middag og spising i Baku i 16-17-tida, så vi var ganske alene. Men god mat! Som ventet.
All maten er digg i Az. Kebab, grillet kjøtt, himmelsk brød, og salater med dill. Klassisk varianter av Midt-Østen, Tyrkia, Øst-Europa-cousine. Husk å bestille noe salat eller grønnsaks-side order hvis du vil ha noe annet enn kjøtt, bare.
Maten var verdt reisa alene. Her prøver jeg nasjonalretten med kjøtt innkokt i vinblader, mens Magne testa noe grytegreier. Nam!
Etter litt trasking rundt både i gamlebyen og omegn, inkludert et besøk på Bakus eneste mikrobryggeri-ølhull (om det i det hele tatt kvalifiserer til det), avsluttet vi kvelden på en restaurant og bar på toppen av et hotell rett ved t-banen ved inngangen til gamlebyen.
Fantastisk utsikt mot den nyere delen av byen, med de lyssatte flammetårnene som det mest iøynefallende. Det ble flere øl, samtidig som vi prøvde å løse noen få verdensproblemer. Vi sovnet godt, for å si det sånn.
Baku Old City (Azerbaijan), med utsikt mot den nye delen av byen med de karakteristiske Flaming Towers.
Okey, da: Et bilde av meg også, da …
Sportsidioter?
Vi hadde altså billetter til European Games.
Først prøvde jeg å bestille til beachfotballkampene, men det var tidlig utsolgt. Så da ble det til kvinnenes kvartfinaler i volleyball i stedet. Eller vent, vi endte jo med å mellomlande i Russland, med en natts søvn på transithotell på flyplassen i Moskva (billigere vettu). Så da ville vi først komme fram når volleyballkampene vi hadde billetter til, så å si var ferdigspilte. Og vi trodde jo visumprosessen var kjempestreng, så vi turte ikke å sjanse på at det gikk bra.
Så da ble det badminton.
Baku Sports Hall skulle ligge bare noen få kilometer fra der vi bodde i gamlebyen, så vi bestemte oss for å gå bortover etter frokost. Det var varmt! Heten var mildt sagt trykkende, men heldigvis fantes det parker med store trær vi kunne gå under mesteparten av tiden.
Flotte parker selvsagt, den ene med operamusikk over høytallerne. Faktisk.
«Operaparken» i Baku, Azerbaijan
«Operaparken» i Baku, Azerbaijan. Magne tar bilder. Jeg tar bilde av Magne, som tar bilder, osv … (Var forresten her operamusikken kom fra).
Logistikken med billett, inngang og å finne plassene våre i hallen, var det ingenting å si på. Det jobbet omtrent en million mennesker der som gladelig ønsket oss velkommen, og viste oss videre opp neste trappesats, og så videre.
Sågar ble vi husjet fremst i køen av en eller annen grunn, og selv om jeg pekte smilende på gruppa med et tjuetalls damer foran oss, var det ikke snakk om.
Vi skulle først inn.
Magne på tribuneplass i Baku Sports Hall
Badminton var gøy å se på. Det var langt fra fullt på tribunene, men var vi ikke de eneste publikummerne heller. Vi testet også sportshall-kiosk-snacks Baku-style, som var litt skuffende.
Det var generelt lite utvalg. Magne lyste opp da han leste «waffles» på menyen, men det viste seg å være tørre kjeks. De hadde ikke kaffe, kun té – til Magnes fortvilelse. Vi endte opp med noen slags bread sticks, som var overraskende gode, og litt vann å drikke.
Og selv om vi hadde begynt å få et slags forhold til de som spilte utpå der – vi heiet blant annet på en ungarer, og heiet ikke på en sytete spanjol – så gikk vi etter litt over en times tid. Nok er nok.
European Open, Baku Sports Hall (Azerbaijan). Badminton for menn.
Hjelpsom, schmelpsom
Heten slo imot oss nok en gang da vi gikk ut, og Carina dristet seg til å si «taxi» høyt. Magne hevet øyebryna.
Så det var ikke før jeg argumenterte med at det hadde vært gøy å kjøre en av de European Games-taxiene som gatene var oversvømt av (og kopiert London-style), at Magne så vidt begynte å vurdere. Og at det maks ville koste et par, usle kroner, og at det ville gi oss bedre tid til andre ting (vi skulle dra videre til Georgia samme dag). Ok, da.
Det var for øvrig litt ymse om lokalbefolkningen pratet engelsk eller ikke, og du kunne ikke se det på dem. Noen snakket flytende, andre ikke i det hele tatt. Jeg gikk bort til en kar som satt på panseret sitt, og sa «taxi», pekte på bilen og smilte.
Det skulle jeg ikke gjort. Det uløste et hjelpsomhets-tyranni som tok minst tjue minutter å komme seg ut av igjen.
Det viste seg at «taxiene» var privatbiler for alle akkrediterte til European Games. Det vil si utøvere, trenere, og så videre. Men kjære vene, hvis vi ville ha taxi, så skulle de da ordne det!
Ingen av dem som flokket seg rundt oss skjønte engelsk. De skjønte heller ikke noe av det engelske navnet «Fountain Square», som var det store torget midt i sentrum, dit vi skulle. Og ingen av våre kart opererte med arabiske navn.
Det strømmet til hjelpende hender fra alle kanter, og til slutt tok han høyeste av dem ansvar. Han ringte en venn. En engelskspråkelig venn.
Dette etter at vi smilende hadde prøvd å gå videre flere ganger allerede. Jeg forklarte telefon-vennen at vi hadde full kontroll, vi visste hvor vi skulle, det var en misforståelse angående Games-bilene, alt var bra, vi hadde fått eksemplarisk hjelp og støtte, tusen takk, Baku er topp, vi er fra Norge, tusen takk.
European Games-taxier i Baku, Azerbaijan. Ikke for vanlig dødelige, tydeligvis.
Vi avsluttet oppholdet i Baku på Fountain Square (som het noe helt annet på arabisk, da). Der brukte Carina den siste timen til å tråle butikkene etter en kjole til bryllupet vi skulle i neste helg, mens Magne furtet (litt) og kjøpte seg noe kaffe, eller noe.
Magne med sin iskaffe, Baku (Azerbaijan)
Så bar det videre til Georgia og Tbilisi. For the next leg of the race.
Og den historien kan du lese i en egen post her: Link kommer!
Strandpromenaden i Baku, Azerbaijan
Og sett den andre veien
Og ut mot havet
Har du noen spørsmål eller innspill så skriv gjerne til oss i kommentarfeltet, eller sende en epost til bredoksen@gmail.com
Legg igjen en kommentar