AzGeoArm, del 3 av 3: Vi hadde pakket til sommerferie i land på samme breddegrader som Italia, Kroatia og Bulgaria. Et værvarsel med regn, lyn og torden satte dermed en stopper for planene om en dag eller to i de georgiske fjellene mens vi var i Tbilisi. Dermed satt Carina og jeg der uten store planer – og med lite tid til å lage nye.
Vi visste riktignok at Armenia lå et par timer unna den georgiske hovedstaden, med fint landskap og et par Unesco-klostre. Og vi visste at det i alle fall gikk noen minibusser til området. Så hvorfor ikke? Å finne transport ut av en hovedstad er som regel greit. Så fikk vi senere finne ut av hvordan vi skulle komme oss hjem igjen.
Første etappe ble taxi til bussterminalen for internasjonale busser i Tbilisi. Den lå nemlig såpass usentralt til at det var sånn det måtte bli. 10 lari – 40 kroner. Kurant pris.
Tbilisi – Yerevan-bussen går her. Joda, vi er på rett sted.
På bussterminalen var bare én av oss ute av taxien før en hjelpsom fyr kom og spurte om vi skulle til Yerevan. Vi skulle i alle fall i den retningen, så vi avfeide han ikke umiddelbart. Han hadde en minibuss som skulle dit kl. 10.30. Det var riktignok en halvtime senere enn busstiden vi hadde fått oppgitt på hotellet, men prisen var grei, og minibussen så ålreit ut, så vi slo til.
Noen minutter senere var en annen kar praiet på samme vis, og vi følte oss klare til avreise. Men i gamle sovjetstater reiser bussene sjelden før de er fulle. Man må ha med seg nok folk til å tjene penger, må vite. Så der satt vi, da. Den tredje passasjeren tok seg en kaffe i en kiosk litt borti gata, og det ante oss at vi i alle fall ikke kom til å dra 10.30.
Venter på bussen – inne på bussen.
Det gjorde vi heller ikke, og da klokka nærmet seg 11, tillot vi oss å spørre om vi skulle kjøre snart. Joda, det skulle vi, trengte bare én passasjer til. Vi funderte på å bla opp og betale det de ville fått for fjerdemann, men lot det ligge litt, og omsider kom det da også en mann som skulle til Yerevan. Dermed kunne vi kjøre. Men etter fem minutter var det stopp i en busslomme. Alle skulle ut. Og inn i en vanlig bil som sto foran. Fire personer var selvsagt for lite å bruke en minibuss på, men i en peronbil var det perfekt etter georgisk standard, særlig når vi fylte opp med litt godstransport i bagasjerommet.
Men små biler er i alle fall lettere å kjøre fort med enn store, så 90 minutter og omtrent like mange ambisiøse forbikjøringer senere hoppet vi av på torget i Alaverdi i Armenia. Den gamle industribyen var den største i området og lå mellom de to klostrene vi hadde tenkt på besøke. Dermed var den et naturlig utgangspunkt for en utflukt. Det gjensto bare å finne en lunsjrestaurant og transport videre.
Når dette er torget i byen, skjønner du at du ikke er i verdens navle.
Vi regnet for så vidt med at lokaltransporten der nede kunne bli en utfordring, men vi avviste likevel første taxisjåfør med at vi uansett skulle spise først. Men der overvurderte vi nok både oss selv og Alaverdi.
Stedet vi var kommet til var som en karikatur av en sibirsk industriby plassert i et norsk landskap. Og byen var akkurat like grå som dalen var grønn. Taxisjåføren vi hadde avvist ved første forespørsel var åpenbart klar over at hjembyen ikke var for nybegynnere. Få minutter etter at vi hadde insistert på å finne en restaurant på egen hånd, rullet han opp på siden av oss igjen. Han var på hjemmebane og vi var på jordet. Det var bare å begynne forhandlingene. 3000 dram per kloster. Greit! Gratis kjøring til en restaurant. Topp! Og 4000 ekstra tilbake til grensa til Georgia etterpå. Kurant!
Dram er omtrent like god valuta som det høres ut. 10.000 dram er rundt 150 kroner, og det er ingen dum pris for en god rundtur med privatsjåfør i Utkant-Armenia. Særlig ikke når vi var i en situasjon der det til de grader var selgers marked. Dermed spanderte vi like godt lunsj på sjåføren på restauranten han kjørte oss til. 15 kroner ekstra der altså.
Lunsj med Simon, vår privatsjåfør i Armenia.
Sjåfør Simon kjørte oss opp og ned armenske fjellsider og viste oss både fin natur og gamle klosterbygninger. Bilen hans var bedre enn engelsken, som igjen var bedre enn stemmen. Sånn sett kom vi oss greit gjennom turen, med akkurat passe mye prat. Han navigerte oss også greit gjennom et stort brudefølge vi møtte på ved det ene klosteret.
På grensa takket vi for jobben, etter at han hadde spandert en kaffe på meg (!) på den lokale bensinstasjonen. Simon tilbød seg å kjøre oss helt til Tbilisi dersom vi ikke fikk transport på den andre siden av passkontrollen. Men skulle vi da gå gjennom passkontrollen tilbake til Armenia igjen for å hente ham? Immigrasjonskontoret var skeptiske nok til norske dagsturister som det var, så vi lot det være og la Armenia – og Simon – bak oss for godt.
Særdeles god stemning når sjåføren spanderer kaffe på bensinstasjonen.
Vel gjennom passkontrollen lå georgiske landeveier for våre føtter. Hva nå? Kunne vi kanskje haike med turistbussen som akkurat var ferdig med sin grensepassering? Vi spurte sjåføren, og han var absolutt ikke avvisende. Det virket faktisk som kjærkommen spenning (og ekstrainntekt?) i hverdagen å ta med seg noen fortapte nordmenn. Men reiselederen satte ned foten. Det var nemlig en gjeng fra Israel som var på tur, så avvik i antall personer på bussen ville bare føre til problemer.
Fair enough. Vi takket sjåføren for godviljen og ønsket dem god tur videre. Da bussen forsvant, var det åpenbart noen som kjente det rykke i lommeboka nederst på parkeringsplassen. Taxisjåføren svingte opp på siden av oss og var mer enn klar for en tur til Tbilisi. Han var fra Aserbajdsjan, så mulig han ville hjelpe fortapte turister å komme seg vekk fra Armenia, som asererne har et særdeles anstrengt forhold til. 50 lari, 200 kroner, var i alle fall en pris vi godtok uten å blunke. Det var tross alt selgers marked her også.
Det ble færre enn 90 minutter denne gang, men desto flere forbikjøringer. Møtende trafikk er ingen hindring, det er alltids plass til en tredje bil på midtstripa mellom de to filene. Dermed var vi kjapt tilbake i Tbilisi, muligens enklere enn fortjent med vår noe mangelfulle planlegging.
Litt trøbbel skulle det likevel bli på tampen. Da sjåføren slapp oss av i sentrum av den georgiske hovedstaden, var 50 lari blitt til 50 dollar, omtrent det dobbelte. Var det et klassisk triks? Eller hadde han en god begrunnelse som forsvant et sted i oversettelsen mellom georgisk, aserisk, russisk og engelsk? Han hadde i alle fall sagt 50 lari ved reisens start. Vi ga ham 55 og takket for oss. Sjåføren var ikke smørblid, men løp ikke etter oss heller, så da var det vel greit. Vi forsvant inn i smågatene i gamlebyen i Tbilisi og koblet av med en øl.
Legg igjen en kommentar