Å lande på Svalbard

Vi har visst ganske god vertikal sikt. Men nede på bakken, på snøen og isen, er den horisontale sikta nokså dårlig. Jeg har aldri tenkt over det på den måten før, at sikta kan deles inn sånn.

Guiden vår fortsetter å prate og peke og forklare. Gruve 5 skimter vi så vidt ved foten av fjellet der borte. Gruve 6 – også kalt hoppbakken – ser vi ikke. Gruve 7 – den eneste som fortsatt er i drift, og som forsyner Longyearbyen med elektrisitet og varme – er det kun  guiden som ser, fordi han veit hva han skal se etter. Foran ham i en halvsirkel står vi med vinden i ryggen. Alle er kledd opp i tjukke, digre, svarte kjeledresser med scooterselskapets navn på ryggen. Vi har månestøvler på beina. Vottene går helt opp til albuen. Ansiktet er dekket av balaklava, skibriller og hjelm. Ikke én millimeter hud møter den ubarmhjertige vinden som uler rundt oss. Vi fryser utrolig nok ikke. Guiden har begynt å prate om sikt igjen. Jeg prøver å bestemme meg for om aksenten på norsken hans stammer fra USA eller et annet sted.

«Dere vet, de som flyr hit lander uten radar. Så pilotene må gjøre alt selv, de får ikke noe hjelp av landingssystemer og sånt. Så de er avhengig av en viss sikt for å kunne lande i det hele tatt. Det er derfor ingen landet i går. Og vinden da, den var altfor sterk.»

«Eh … », sier jeg og rekker opp hånda. «Vi landa i går.»

«Oi! Gjorde dere?! Da må dere ha hatt en virkelig god pilot! Det er ikke mange som ville gjort det, slik det var i går.»

Guiden vår, som opprinnelig var fra Island, forteller om omgivelsene (vi ikke ser) på scootertur i Adventdalen utafor Longyearbyen. Foto: Bredoksen

Det var mandag etter palmesøndag at Magne og jeg, sammen med Magnes søster Lina, hennes forlovede Deem og min svigermor Mette, satt snuta nordover. Til 78 grader nord, for å være helt ekstakt. Fire dager i det magiske isødet i Longyearbyen, som er administrasjonssenteret på Svalbard, og ligger på øya Spitsbergen, som er den største av øyene som sammen utgjør Svalbard. 60 prosent av Svalbards totale areal er dekket av isbreer. På grunn av blant annet Golfstrømmen er det varmest på langs vestkysten av Spitsbergen, der Longyearbyen med sine 2.000 innbyggere ligger innerst i Adventfjorden. På motsatt side, på østkysten av øya Nordaustlandet er det iskalde arktiske strømninger som råder, og det er der isbjørnen liker seg aller best. Men, det henger også lapper rundt om i den vesle gå- og handlegata i Longyearbyen om at det er sett isbjørn helt der nede, så pass på! Guidene våre er utstyrt med gevær i sekken og pistolbelte rundt livet. Det sies imidlertid at for hver isbjørn du ser, har ti sett deg. Vi så ingen. Men igjen, sikta var jo ikke den beste heller.

Svalbards tre største øyer er Spitsbergen med Longyearbyen (nåla), Nordaustlandet og Egdeøya. Skjermdump: Google Maps

I utgangspunktet hadde vi booket en scootertur til Barentsburg, en av de russiske gruvesamfunnene på Spitsbergen. Det er en heldags utflukt, med rundt fire timers scooterkjøring hver vei og russisk lunsj og omvisning i Barentsburg. Men vi kan ikke si vi var overraska da scooterselskapet ringte oss mandag ettermiddag og sa turen var avlyst på grunn av været. Vi hadde knapt klart å gå de ti skrittene fra flytrappa og inn døra til terminalen etter vi hadde landet. Og da vi skulle gå de rundt ti minuttene fra Mary Ann’s Polarrigg – der vi bodde – til sentrum i Longyearbyen et par timer seinere angret vi på at vi ikke hadde tatt med skibriller til bybruk. Framoverlent og med bøyd nakke stavret vi oss framover, skritt for skritt. Vinden var på rundt 15-18 sekundmeter, og det hadde ikke løyet nevneverdig da vi krøyp under hver vår dyne med magen full av hvalbiff og elgsteik, og slukket lyset.

Magne trosser vind og vær, og kjemper seg fram mot Longyearbyen sentrum. Foto: Carina Alice Bredesen

Heldigvis kunne scooterselskapet tilby et alternativ. Alle aktivitetsfirmaene i Longyearbyen har en klausul om at gjestene ikke får refundert prisen dersom turene blir avlyst på grunn av dårlig vær. Da må man stole på reiseforsikringa si i så fall. Klokka 11.00 ble vi hentet på Polarriggen, og så gikk turen gjennom Adventdalen, videre til Helvetiadalen og Tell-breen. Der dukket vi ned i en liten isgrotte, før vi spiste lunsj rundt bålet i lavvoen scooterselskapet hadde satt opp. Innen lunsj hadde været lettet og det gikk an å se seg litt mer rundt. Rart at så mye hvitt kan være så vakkert.

Scootertur i Helvetiadalen. På vei til lavvo og lunsj. Foto: Carina Alice Bredesen

Vi hadde bestilt tre scootere, så to av oss var passasjer til enhver tid. Det er litt kaldere å sitte bak, for sjåføren har varme både på føttene og på styret, men det ble aldri skikkelig kaldt. Man sparer en del penger på å ikke kjøre hver sin scooter, men i ettertid ville jeg nok bladd opp de ekstra kronene (cirka 1200 kroner). På hjemturen kom vi opp i 70-80 km/t på de flate strekkene i Adventdalen, mot 20-50 km/t som vi startet med på vei ut (på grunn av været og null sikt). Da fikk vi også faktisk sett landskapet vi hadde kjørt gjennom motsatt vei tidligere på dagen – for nå var også den horisontale sikten endelig på plass.

Scooterne vi kjørte på tur i Adventdalen og Helvetiadalen på Svalbard. Foto: Bredoksen

Vi gikk også på en utrolig flott isgrottetur til Larsbreen, prøvde hundekjøring, og testet et par spise- og drikkesteder i Longyearbyen.

Les mer om det på Bredoksen her: Slik gjorde vi Longyearbyen og Svalbard

Kjekt å vite: Scootertur på Svalbard

• Det er ikke store prisforskjeller mellom de ulike selskapene som tilbyr scooterturer fra Longyearbyen. Oversikt over alle – pluss de andre aktivitene – finner du på Svalbard.net (PS. Det er heller ikke billigere å booke via selskapenes egne nettsider, så denne samlesiden sparer deg for masse tid.)
• Det er et sted mellom 1.000 og 1.500 kroner billigere å være passasjer enn sjåfør. Det er helt ålreit å kjøre to stykker på en scooter, men jeg ville nok lagt på de ekstra kronene for å få hver vår scooter, for å være helt ærlig.
• Husk førerkort! Kanskje det dukker opp en politikontroll på isbreen?? Ikke veit, jeg, men det er i hvert fall påbudt å ha det med på hele turen.
• Klær du må ha selv: Med rundt minus 10 grader og 10-15 sekundmeter vind, holdt det i massevis med et lag ullundertøy/superundertøy og et lag ull eller fleece over det. To par tynne til medium ullsokker holdt på beina. Ha en tynn ullbuff/hals. Lue trengs ikke, men kan være digg med en tynn buff over ørene.
• Klær du får utdelt: Scooterdress, scooterstøvler, balaklava, hjelm, skibriller, votter.
• Det er en garderobe hos scooterselskapet der du kan henge fra deg ytterklær og sko du ble hentet med – velg selv om du har med en liten sekk på tur eller ikke. Det var ikke nødvendig, for det var også gode lommer på scooterdressen til papirlommetørkle, kamera og litt nøtter/sjokolade. Hvis du vil ha med noe ekstra tøy (superundertøytrøye, sokker), kan det være like lurt å ha det inne på kroppen under scooterdressen, for da holder det seg varmt.
• Det lureste jeg hadde på var et par tynne eller medium vanter/hansker med smarttelefonfingertupper under vottene man fikk utdelt. For da kunne man lett ta av de digre vottene for å ta bilder eller hente noe i sekken eller sånne ting. Det var iskaldt å være helt bar på fingrene, også bare i et par sekunder av gangen.

Noen spørsmål?? Vi svarer i kommentarfeltet 🙂

Carina koser seg på snøscooter-tur. Fryser ikke i det hele tatt! Foto: Magne Mellem Enoksen

Før avgang på scootertur. Får info om hvor vi skal kjøre, samt hva vi bør ha på av klær. Fra venstre: Lina, Magne, Deem og Mette. Foto: Carina Alice Bredesen