I Brunei bor ti prosent av landets innbyggere på vannet. Da jeg besøkte dette lille landet, fikk jeg testet både dette og en svett nasjonaldagsfeiring.
209.000 turister besøkte Brunei Darussalam, som er landets riktige navn, i 2012. Det gjør sultanatet til det nest minst besøkte landet i Asia, med bare Bhutan bak seg på lista. Her finner du muligens land som Irak og Syria også, men de har ikke innrapportert tall til World Tourism Organization i det siste.
Dermed var jeg uansett ikke en A4-turist da jeg landet i Brunei som en del av min øyhopping i Asia. Jeg skulle ha to overnattinger i landet, og den ene hele dagen jeg hadde planlagt der, var tilfeldigvis nasjonaldagen.
Flyet mitt landet 0140, så det bar rett i seng da jeg kom frem til hotellet. Morgenen etter var jeg oppe allerede åtte. Jeg måtte jo få med meg nasjonaldagen. På tv-skjermen i frokostsalen kunne jeg se paraden der skolebarn og statsansatte marsjerer. Ikke helt ulikt våre norske 17. mai-tog, bortsett fra at de statsansatte marsjerer i sine arbeidsantrekk. Dette inkluderer politiets bombeteam, som sikkert hadde en svett fornøyelse i sine romdrakt-liknende uniformer.
Det hadde jeg også, ettersom jeg hadde all bagasjen med meg da jeg trasket inn på festivalplassen i byen for å få med meg avslutningen av paraden. Jeg skulle jo bytte overnattingssted til natt nummer to. For å ikke få religionspolitiet på nakken i dette strengt muslimske landet, hadde jeg også iført meg langbukser, og etter hvert gikk det opp for meg hvorfor denne paraden hadde startet allerede i seks-tiden om morgenen. Varmen og fuktigheten gjorde det uutholdelig etter hvert som sola klatret på himmelen.
Nasjonaldagsfeiring i Brunei. Her slutter paraden.
Paraden hadde tatt slutt, og alle skolebarna var til slutt samlet inne på den store festivalplassen, til taler og annen festivitas, ikke ulikt min barndoms 17. mai-feiring hjemme på Sofiemyr stadion. Jeg rakk å ta noen bilder før folkemengden løste seg opp, og jeg var heller ikke vond å be da en jentegjeng spurte om å få ta bilde sammen med meg. Jeg aner ikke hvorfor, men en gjennomsvett nordmann midt i Bruneis nasjonaldagsfeiring var åpenbart oppsiktsvekkende nok.
Det skjønte jeg også ut fra reaksjonen jeg møtte, da jeg like etter søkte tilflukt fra varmen på en kafé med aircondition. «Oh, are you exhausted?» kom det fra en middelaldrende engelsk dame i et hjørne. Jeg så unektelig medtatt ut.
Etter en rask matbit og en lang nedkjøling, ruslet jeg ned til havna og fikk tak i en båt. Natta skulle nemlig tilbringes i Kampong Ayer, en del av hovedstaden Bandar Seri Begawan (forkortes gjerne BSB, men pass deg for Google Translate, som gjerne oversetter BSB med Backsreet Boys), som er bygget på stylter i vannet.
Taxibåten kostet én dollar og brukte ett minutt ut til øylandsbyen, der det bor nærmere 40.000 mennesker. Jeg skulle heldigvis overnatte i det andre huset jeg kom til. Gjestehuset heter Malay Modern House, og jeg ble ønsket velkommen av far i huset. For 65 dollar (cirka 350 kroner) fikk jeg et rom i andre etasje i huset, der resten av familien på fem-seks delte de andre rommene. Jeg kunne endelig lempe fra meg bagen og utforske byen på vannet.
Malay Modern House, her bodde jeg.
Å kalle gjestehuset Modern House er slett ikke skryt. Huset er nytt, bygget på betongpåler. Det er mer enn man kan si om mange andre i nærheten. Her kan man rusle rundt på ymse treverk mellom bygninger laget av både bølgeblikk, tre og betong. Men dette er absolutt ingen slum. Her finnes både skoler, butikker, kafeer, brannstasjon og annen infrastruktur. Folk liker rett og slett å bo på vannet.
Dessverre fant jeg ingen åpne kafeer på min lille rundtur. Det er mulig de jeg passerte var nasjonaldagsstengt, men de så i alle fall både særegne og kule ut. Dermed ble det i stedet en ny tur med taxibåt, denne gang en sightseeing både rundt under husene og langt oppover elva som fører ut i Borneos jungel. Her var det både aper og en skremmende stor øgle å se. På veien passerte vi også palasset til den relativt rike sultanen. Bygningen har rundt 1800 rom og går for å være verdens største private bolig.
Jungelen vi tok en avstikker til.
Sånne forhold er det ikke i Kampong Ayer, men de er også glade i å vise frem det de har. I dette tilfellet var dette meg, og far i gjestehuset fotograferte meg i forskjellige positurer rundt i stua, før han delte bildene på Facebook-siden til Malay Modern House.
[facebookpost https://www.facebook.com/permalink.php?story_fbid=785933498160041&id=457900554296672]
Jeg tipset Carina om innlegget, og hun delte det videre. Dette førte til uvanlig god eksponering for innlegget, og far i huset kunne henrykt fortelle at innlegget etter bare en drøy time var i ferd med å få flere visninger enn den indonesiske presidenten fikk da han var på besøk.
Mange prominente folk har nemlig vært innom Malay Modern House. En annen er Timor Lestes mangeårige statsminister Xanana Gusmao, og det er litt morsomt, for kona hans hilste jo vi på da vi besøkte Timor Leste i 2012. En nabo kom innom, og vi ble sittende ute på terrassen og prate en stund. Barna i huset fattet dessuten økt interesse for meg, da det gikk opp for dem at jeg var tilbøyelig til å dele godteri.
Sightseeing i båt, Kampong Ayer.
Selv fikk jeg servert flere historier om hverdagslivet i Kampong Ayer, blant annet at det var tradisjon å samle både familie og naboer i dagene før bryllup til bingo (!), dans og sang. Naboen la i vei innover i byen, for å bli med på en av disse festene, mens jeg skulle tidlig opp, så jeg fant senga.
Morgenen etter sa husfar med et smil at den inkluderte frokosten bare var kjeks og kaffe. Men mens jeg spiste, hentet han en nabo som kunne kjøre meg til flyplassen. I Brunei er det nemlig dårlig med taxier. Landet har mye olje, så de fleste har råd til både bil og bensin. Til og med de som bor på vannet har gjerne en bil stående inne på land. Dermed bar det tilbake til byen i taxibåt, sammen med flere barn som skulle på skolen. For min del var det imidlertid slutt på Brunei. En halvtime etter var jeg tilbake på flyplassen. Man rekker å oppleve mye på en dag og litt til.
Bruneis mest kjente bygg, moskeen i utkanten av Bandar Seri Begawan.
Legg igjen en kommentar