Åja, du skjønner ikke hva jeg sier? Da fortsetter jeg bare å snakke.

Jeg slutter aldri å forundre meg over folk som fortsetter å bable i vei lenge etter at det er helt klart og tydelig at jeg ikke kan språket.

I Sør-Amerika prater de spansk de aller fleste steder. Min spansk begrenser seg til å sånn cirka forstå en meny, si hei og takk og ett og annet skjellsord. Og med litt (mye) gestikulering og tålmodighet (og lav toleranse for å havne på feil buss eller noe sånt) går det som regel overraskende bra.

Det største problemet har vært tall. Jeg klarer å spørre om hvor mye en ting koster, men det hjelper jo lite når jeg overhodet ikke skjønner svaret. Og, en rar ting i alle landene Magne og jeg har besøkt i Sør-Amerika hittil: Absolutt ingen – ingen – tyr til det universelle trikset, å vise med fingrene hva det koster. Selv når jeg ser superforvirra ut og vifter med mine egne fingre fortsetter de bare å gjenta summen – på spansk.

Så da er det bare å gi den største seddelen jeg har, for så å få en annen universell fingerbevegelse (ikke langefingeren, men): nei, takk-vifting. Da gjenstår bare et alternativ, åpne pungen og be dem ta det de vil ha. Sukk, for en turist.

En av de desidert morsomste «samtalene» på turen foregikk på portugisisk i Brasil. Vi leide leilighet gjennom AirBnB, og Tante Lucy skulle møte oss med nøkler og omvisning. Hun kunne kun et par små engelske gloser, vi hadde en lommeordbok. Lucy var i tillegg på en liten snurr, etter å ha tatt seg en øl til lunsj. (AirBnB kan for øvrig anbefales på det sterkeste, selv om det kanskje ikke høres sånn ut nå). Da hun endelig var ferdig skjønte vi hvordan badekaret funka, Magne kunne koke seg fancy kaffe, vi klarte å skru av og på tv-en, hadde fått passord til wi-fi – og ikke minst: Tante Lucy hadde tatt fingeren min og demonstrert hvordan bryteren til takviftene skulle brukes. Lyden hun lagde for å forklare hva som ville skje om vi slo direkte fra full guffe til avskrudd var ikke til å ta feil av: Da ville en bombe gå av.

Hadde også en spennende prat med en tilfeldig kæll en grytidlig parkmorgen i Santiago (vi venta på at ting skulle åpne så vi kunne spise frokost). Mulig faren hans døde i et flykrasj, men han kan også ha vært pilot eller bare bo langt unna.

Til slutt, Magnes beste triks for å ta taxi når man ikke kan prate sammen: Ha en lapp med adressen/stedsnavnet dit du skal i lomma.